En kikk på Sjøparken Agnes

I utkanten av Stavern, fem kilometer fra sentrum av Larvik, er et byggeprosjekt utenom det helt vanlige under bygging. På det gamle industriområdet Agnes, som i 150 år var hjemsted for produksjon av fyrstikker, takplater og sponplater, bygges det en helt ny bydel. Sjøparken Agnes er navnet på prosjektet, som omfatter bygging av totalt 600 boliger og 50 000 kvadratmeter næringsareal. I det flotte sommerværet er det ikke vanskelig å forestille seg at Sjøparken kan bli en suksesshistorie.

Allerede i 2005 vant arkitektkontoret Kari Nissen Brodtkorb arkitektkonkurransen for Sjøparken med sitt kanalbykonsept, med arkitektur inspirert av Italienske kystbyer, samt ny bruk av den eksisterende bygningsmassen på området. Tanken er å utnytte områdets kvaliteter gjennom å grave ut kanaler av bukten som ble fylt igjen av spon og flis da det ble drevet industri her. Grunnet boplikt i kommunen var det lenge vanskelig å igangsette prosjektet, men etter at Larvik kommune fjernet boplikten på området i 2015 har prosjektet skutt fart, og første byggetrinn er nå ferdigstilt.

Situasjonsplan

Planen for området viser boliger fordelt på fire kunstige øyer, i tillegg til sjøhus, rekkehus og atriumhus på fastlandsdelen. Området rundt Agnes torg blir tyngdepunktet i den nye bydelen. Her finnes det allerede kunstgalleri, og en rekke kunstnere har etablert seg med atelier i de gamle arbeiderboligene. Annen kontor- og næringsvirksomhet finnes også her, og mer vil komme etter hvert som næringsdelen av den nye bydelen bygges ut.

Allerede ved starten av den korte visitten i Sjøparken skjønner man at dette ikke er et prosjekt der detaljene levnes til tilfeldighetene. Anerkjente Dronninga landskap står nemlig bak både Agnes torg og det som skal bli Agnes allé. Selve torget er delvis oppgradert, og de siste parkeringsplassene forsvinner når parkeringsanlegget på området er ferdig. Utstrakt brukt av brostein og naturstein, i tillegg til en fargerik beplantning gir torget en hyggelig atmosfære og en følelse av høy standard. De drøyt 300 meterne fra Agnes torg ut til første byggetrinn vil gradvis oppgraderes og beplantes, og etter hvert som de siste kanalene graves ut blir dette Sjøparkens fjordpromenade, med fargerike trær, busker og klatreroser.

Urbane Sjøparken

Det mest gledelige med prosjektet er likevel opplevelsen av en form for intim bymessighet, til tross for at det enda knapt er et menneske å se. Primært er det to forhold som bidrar til dette. Det mest åpenbare er selve arkitekturen. Arkitekten har som nevnt ovenfor hentet inspirasjon fra italienske kystbyer, med sine karakteristiske uregelmessige hus. Og nettopp disse uregelmessighetene, med skråtak i ulike høyder og smale vertikale fasader i ulike pastellfarger, bidrar til å stimulerer sansene, i motsetning til samtidens ellers ofte monotone og fargeløse boligprosjekter. Å vandre rundt i Sjøparken gir dermed mye av den samme opplevelsen som å vandre rundt i eldre tradisjonelle bydeler med sin ofte rike arkitektoniske miks av tre- og murhusbebyggelse, men der denne miksen skyldes eiendomsstrukturen og ikke et bevisst arkitektonisk grep. Det gir oss noe å vandre rundt i slike bydeler selv om det ikke nødvendigvis er stor menneskelig aktivitet i alle slike gater.

Den andre faktoren handler om at bygningene definerer et tydelig rom, og at dette rommet oppleves offentlig og inviterende på den som måtte ønske å gå ut å kikke på arkitekturen, sjøen og innseilingen mot Larvik. Dette er i sterk kontrast til mye av det som bygges andre steder, som bygger mer på modernistiske prinsipper, med mangelen på tydelige rom og en «sammensausing» av ubebygde arealer med ulik hensikt og grad av offentlighet. En utydelig miks av private, halvprivate/halvoffentlige og offentlige områder, der grensene mellom disse er diffuse, gjør at rommene ofte oppleves lite ønskelig å oppholde seg i. I Sjøparken er leilighetsbyggene vendt mot rommet mellom blokkene, med store vinduer og fellesinnganger, som tar bort følelsen av at dette er et sted man helst ikke burde gå. Skillet mellom de private terrassene og det offentlige rommet er selvforklarende, men kan nok likevel skape en følelse av innskrenket privatliv for beboerne, etter hvert som flere skuelystne oppdager stedet. Dette vil nok likevel la seg løse med ulike innretninger som kan hindre innsyn. Selv bruken av svalganger på den ene blokken, som ofte gir et uvennlig og anti-urbant fasadeuttrykk, er løst på en overraskende god måte, med bruk av glass og små balkonger som tar bort mye av følelsen av en mørk bakside.

I tillegg er det noe herlig befriende med et prosjekt der ikke landskapsarkitekter har vært nødt til å pynte med ulike «natururbane» elementer, som sivplanter og dvergbambus i rommene mellom husene, for å dekke over dårlig planlegging. I Sjøparkens første byggetrinn begrenser de grønne elementene seg foreløpig til noen store keramikkpotter med noen veltrimmede minitrær. Kanskje oppleves det en smule beskjedent, men noe som også lett kan endres. I tillegg er det et behov for et par bymøbler som kan gjøre at området innbyr til lengre opphold enn det gjør i dag.

Bærekraftige Sjøparken?

At det ikke er vanskelig å forestille seg at Sjøparken kan bli en suksesshistorie på en flott sommerdag er muligens en treffende profeti for hva fremtiden bringer for den nye bydelen i fjæra. For selv om Sjøparken utvilsomt har mange positive sider er det ikke tvil om at opphevelsen av boplikten, og den betydningen dette har fått for gjennomføringen, innebærer at mange av boligene er kjøpt med formål om en praktisk feriebolig, hvilket i så fall betyr at mange av vinduene blir mørke store deler av året. Da kan man jo spørre seg hvor hyggelig det blir å være en av de fastboende.

Hva gjelder bærekraftig mobilitet er det også liten tvil om at Sjøparken neppe vil score særlig høyt. Sjøparken er planlagt med tanke på at beboerne eier hver sin bil, som man parkerer i garasjeanlegget rett under boligen sin. Sjøhusene i Sjøparken markedsføres sågar som boliger der du kjører bilen inn i den ene enden og båten ut den andre, en som en slags vår tids Villa Savoye. Områdets lokalisering gjør nok at utvikleren ikke har sett det som særlig realistisk å sette noen høye ambisjoner for at beboerne skal benytte seg av andre transportformer.

Illustrasjoner av hvordan prosjektet ble fremstilt. (Illustrasjoner: MER arkitektur)

Om ikke alle aspekter av prosjektet er perfekte vil jeg likevel betegne den nye bydelen som et godt prosjekt. Selv fra et bærekraftighetsperspektiv vil man utvilsomt kunne argumentere for at Sjøparken er et langt mer kompakt alternativ til frittliggende fritidsboliger, som har bidratt til å privatisere mye av strandsonen rundt Oslofjorden. I så måte gjøres her det motsatte ved at den bidrar til å tilgjengeliggjøre en del av strandsonen for offentligheten snarere enn å begrense den. Det er også lett å se for seg at Sjøparken kan bli en kjærkommen arkitektonisk inspirasjonskilde for nye prosjekter rundt om i landet, etter hvert som nye industriområder skal transformeres.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *