Trenger vi høyhus?

Byspredning og bilisme har lenge satt behovet for økt tetthet på dagsorden, og i dag anerkjenner de fleste fortetting som strategi for byutvikling, men hvor tett vi skal bygge synes det aldri å bli bred enighet om. De mest kontroversielle spørsmålene om fortetting og tetthet er gjerne knyttet til forslag om høyhus, og de har etter hvert blitt mange av. I oktober avduket Kjell Inge Røkke sine spenstige planer for en 200 meter skyskraper på Fornebu, der tanken er et hovedkvarterfor maritime forskningsinstitusjoner. Forslaget har naturligvis skapt sterke reaksjoner, men kanskje mer interessant enn forslaget i seg selv er den mer prinsipielle diskusjonen forslag som «The Big Blue» løfter: om vi i det hele tatt har noen nytte av høyhus.

Det svenske arkitektkontoret Wingårdhs står bak designet på «The big Blue». (Illustrasjon: Wingårdhs)

For nye bygg i allerede tettbygde omgivelser vil alltid innebære at noen eller noe berøres i større eller mindre grad. Det kan være et nytt bygg som gjør at utsikten endres for noen, riving av et eldre hus som «alltid» har stått der, eller at det nye ikke oppleves å passe med det som finnes der fra før. For mange vil dette oppfattes som en dramatisk endring av næromgivelsene man har en tilknytning til. Og desto større endringen er, desto verre vil det oppleves å bli berørt. Derfor bedømmes gjerne fortettingsprosjekter ut fra hvilken grad de endrer omgivelsene mer enn prosjektenes iboende kvaliteter. Og siden lite endrer omgivelsene mer enn et høyhus er høyhuset blitt selve symbolet på«worst-case»-fortetting.

Barcode ble utskjelt for å endre byens landskap, men har gitt byen nye urbane kvaliteter. Pilestredet park har fått mye ros pga. sitt grønne gårdsrom, men bidrar ikke til å skape nye urbane kvaliteter som styrker Pilestredet som strøksgate.  (Bilder: Google)

Et annet vanlig argument mot høyhus er at vi ikke trenger de for å bygge byenetett nok. Høyhus, slik vi kjenner de fra drabantbyene, er gjerne bygget påstore omkringliggende gressplener, derfor er ikke nødvendigvis tettheten noehøyere enn i vanlig karrébebyggelse som omslutter et indre gårdsrom. Til og med tettbygde rekkehus, dersom de er godt organisert, kan gi samme utnyttelsen som et slikt frittliggende høyhus.

Tre alternativer for bygging av 75 boliger på innenfor samme tomtestørrelse.

Til dette argumentet må man huske på to ting: Frittliggende høyhus, slik de ble planlagt og bygget på 60-tallet var på den gang ledig byggegrunn utenfor byene. Når vi snakker om fortetting i dag snakker vi om å fortette innenfor dagens byggegrense. Følgelig står vi ikke alltid foran valget for hvordan vi kan utnytte et ledig byggeareal på 10-100 daa, men vesentlig oftere hvordan vi kan utnytte 2 daa i en tett bysituasjon, eller videreutvikle et kvartal der 80% av bygningsmassen er vurdert som bevaringsverdig. I en slik situasjon vil naturlig nok høyhus kunne gi en samlet høyere utnyttelse enn dersom vi ikke bygger et høyhus.

Høyhusenes bidrag til byen

At høyhus også fint er fint mulig å utforme med aktive fasader som gir levendegater og gode forbindelser er likevel ikke noe argument for å bygge høyhus overalt.Poenget er at høy bruttotetthet (tomtetetthet) kan være hensiktsmessig. Ett eksempel på en slik hensiktsmessighet er når enkeltvirksomheter krever store bruksarealer for å kunne lokalisere seg i bysentrum. Mangelen på gode lokaler eller tilstrekkelig byggegrunn gjør det ofte vanskelig å etablere store arbeidsintensive bedrifter i et bysentrum. Dette er en utfordring fordi arbeidsintensive arbeidsplasser har noen viktige egenskaper når de kan lokalisere seg sentrum. For det første vil det samlet sett gi minst transportarbeid å plassere arbeidsplasser i sentrum av en befolkning med potensielle arbeidstakere fordi avstandene blir kortest for flest mulig av arbeidstakerne og at kollektivdekningen som hovedregel er best i sentrum. For det andre har arbeidsintensive bedrifter storbetydning for byens livsgrunnlag ved at arbeidstakere bidrar til å aktivisere byen på dagtid. Det er her høyhusene kommer inn fordi de har det fortrinnet at de de kan gi store bruksarealer selv på et lite fotavtrykk.

Da DNB kunne samle 4000 ansatte i Bjørvika var det fordi tre sammenkobledebygninger i relativt mange etasjer gjorde det mulig med effektiv arealbruk. De fleste ville nok likevel trukket på skuldrene om Barcode ikke var bygget og DNBhadde etablert seg ved avkjøringen fra en motorvei rundt Oslo eller på Fornebu ved siden av Telenor eller Statoil i stedet. For oss i NyUrban er det likevel et viktig poeng å unngå nettopp en slik utvikling der sentrum svekkes til fordel for næringsklynger utenfor byene. I tillegg er det lite som er tristere enn miljøenerundt monofunksjonelle kontorparker utenfor byene, men som det vanligvis rettes liten oppmerksomhet mot.

Telenor på Fornebu gjør lite av seg og skapte ikke store reaksjonene da det ble bygget, men beslaglegger mye plass og gir ingen nye kvaliteter til omgivelsene. (Bilde: Google)

Boliger i høyhus

I boligsammenheng er fordelene med høyhusene knyttet både til høyere bruttotetthet, men også at høyhus har noen egenskaper som tilfører byen andre andre bokvaliteter. Å bo i områder med tett kvartalsstruktur uten balkong, eller med begrenset sollys, er f.eks. være gunstig for mange som verdsetter andre aspekter høyere ved å bo i den tette byen. Unge mennesker som flytter til byen flytter f.eks. i hovedsak til byen for å bo nær byens sosiale tilbud og læringsinstitusjoner, og trives godt selv i små og «dårlige» boliger. For eldre mennesker vet man imidlertid at leilighetens egenskaper, utsikt og solforhold i boligen gjerne vektlegges tyngre enn det unge mennesker gjør. Her gir høyhuset noen muligheter fordi et stort antall mennesker som vektlegger disse kvalitetene kan bosette seg sentralt og ha tilgang til byens goder, samtidig som kvalitetene som verdsettes høyest også lar seg oppfylle. I så måte kan også noen boligtårn være hensiktsmessig, gitt at de er godt integrert i den tette og sammenhengende bystrukturen.

På Liljeholmen i Stockholm kombineres høyhus med tradisjonell karrébebyggelse. (Bilde: Trevl.eu)

Avslutningsvis er det viktig å understreke at vi på ingen måte ser på høyhus som noen løsning i et hvert fortettingsprosjekt. Vår tanke er at den tette «teppebyen» i moderate høyder bør være standarden, der ulike byer må vurdere om standarden for den tette byen bør innebære 5, 6, 7 eller 8 etasjer, men at dette ikke nødvendigvis bør utelukke et og annet tårn som kan rage høyere. For selv om høyden på et  nybygg gjerne gir en pekepinn på i hvilken grad det endrer omgivelsene, sier det svært lite om hvilke kvaliteter det tilfører omgivelsene. Kanskje er det på tide å begynne å endre måten å tenke om fortetting, erkjenne at fortetting er endring av omgivelsene slik vi er vant til å se dem, og derfor fokusere mer på hvordan endring tross alt kan være noe positivt. I dag realiseres prosjektenes potensielle kvaliteter sjeldent fordi utgangspunktet i plan- og medvirkningsprosessene alt for ofte går på hvordan man kan begrense prosjektenes endringsgrad snarere enn å påvirke hva de kan tilføre av nye kvaliteter.

avatar
  Abonner  
Gi beskjed om