Larvik, den ikke-funksjonelle byen

I norsk målestokk er ikke Larvik noen liten kommune. Med sine 47 107 innbyggere (per 1. januar 2019) er den Norges 18. største i folketall. Tettstedet Larvik utgjør, med sine 24 357 innbyggere, ligger på 19. plass. I en mer bymorfologisk sammenheng skårer også Larvik ganske høyt, med en tydelig definert og kompakt bykjerne. Det var derfor en litt merkelig opplevelse å gå rundt i Larvik denne lørdagen, uten helt å skjønne hvor kommunens nesten femtitusen innbyggere hadde gjort av seg.

Larvik er ikke en by man snakker om så ofte, med mindre man er håndballinteressert eller skal ta båten til Danmark. En solfylt lørdag i vår bestemte jeg meg derfor for å ta turen for å se hva byen faktisk kunne tilby på en lørdag. Det ble dessverre ingen minneverdig opplevelse.

Et par kafeer med noen besøkende i et par hyggelige bakgårder og sidegater til byens torg, skapte antydning til liv denne lørdagen. I tillegg ble det arrangert et orienteringsløp på torget. Da jeg gikk rundt i gatene, med en og annen orienteringsløper springende forbi meg, slo det meg at det knapt finnes noe som illustrerer en ikke-funksjonell by bedre enn et orienteringsløp som eneste kilde til aktivitet i gatene.

Handelslekkasje til besvær

Det skal sies at jeg ikke var helt uforberedt på hva som ville møte meg. Byregnskapet, utarbeidet på oppdrag for Vestfold fylkeskommune, viser at Larvik er den byen i Vestfold som skårer desidert dårligst på sentrumshandel av vestfoldbyene. De mest besøksintensive kjedebutikkene i Larvik ligger nemlig ikke i sentrum, men i kjøpesenteret Nordbyen, 2,5 km. utenfor sentrum. Sentrum sitt eget kjøpesenter har på sin side kun et fåtall butikker, som best kan betegnes som annenrangskjeder, i tillegg til apotek, helsekost, frisører o.l.

Langs mange av Larviks sentrumsgater finner man likevel et godt utvalg av nisjebutikker. Problemet er mangelen på den effekten som kan oppstå der de besøksintensive kjedebutikkene og de mindre besøksintensive nisjebutikkene ligger så nær hverandre at de trekker kunder for hverandre og forsterker sentrum som en «destinasjon». For kjedebutikkene i Nordbyen kompenserer den gode tilgjengeligheten med bil for mangelen av dette samspillet, men for byen som helhet er det en katastrofe som nærmest er umulig å rette opp. I stedet har sentrum blitt liggende igjen som et tomt skall.

Problemene som oppstår som følge av etablering av kjøpesentre utenfor sentrum er ikke noe nytt eller noe særegent for Larvik. Kanskje er det også grenser på hvor lenge man skal bebreide byen for avgjørelser fattet for nesten 30 år siden. Spørsmålet er heller hva man kan gjøre for å reparere en ikke-funksjonell by. Eller som i Larviks tilfelle: hva man ikke bør gjøre.

Livbøyen som glapp

Å satse på byutvikling har nærmest blitt entydig med å satse på kultur. Og lite markerer dette tydeligere enn bygging av nye kulturhus, litteraturhus og/eller biblioteker. Kulturhusene kan gi byene positive effekter ved å bli viktige møteplasser og målpunkter som trekker mennesker til sentrum, og dermed bidra til en vitalisering av bysentrum. Men ofte er kulturhusene like viktige som en katalysatorer for byutvikling ved at nærliggende utviklingsområder gjøres mer attraktive å utvikle for private eiendomsutviklere.

Moderne Larvik og kulturhuset
Et lite fotgjengervennlig veianlegg er det som møter oss i Larviks nye bydel

I sentrum av Larvik merker man lite til «kulturhuseffekten». Det skyldes i hovedsak at kulturhuset ikke ligger godt nok knyttet til byens sentrum. Til tross for at avstanden fra byens torg er mindre enn 350 meter i luftavstand, dobles avstanden grunnet jernbanen og en lite finmasket bystruktur. Det virkelige problemet i Larvik er imidlertid ikke de snaut 700 meterne det er å gå mellom byens torg og «Bølgen», men den mentale avstanden. Her er det hverken «Bølgens» lokalisering eller Niels Torps arkitektfaglige kompetanse som har sviktet, men mangelen på forståelse for at kulturhus som en enkeltfunksjon ikke gir i nærheten av den effekten den kunne gitt om den fungerte i direkte samspill med byen rundt.

Hverken Bølgen, Fitzøe brygge eller Farris bad er bygget med noe formål å knytte seg til sentrum, og på den måten bidra til å styrke sentrum som en sammenhengende funksjonell enhet. Kulturhuset og badet, som i seg selv er kan og bør være verdifulle funksjoner/attraksjoner i en by, er i likhet med Fritzøe brygge bygget som øyer omgitt av et utflytende veianlegg uten opplevd kontakt med sentrum, tross i den korte avstanden. I tillegg er Larvik i ferd med å forspille muligheten for å rette opp feilen ved å bygge ned områdene ved sjøen med innadvendte leilighetskomplekser blottet for urbane/romlige kvaliteter som kunne bidratt til å redusere den mentale avstanden til resten av sentrum.

Byen som lyktes

1000 km. lengre nord er situasjonen en annen. I Bodø har man gjennom en rekke tiltak satset på å styrke det sentrum som den naturlige møteplassen for byens innbyggere, noe som førte til at de mottok statens pris for Norges mest attraktive by i 2016. Selv om Bodø har satset bredt på flere områder er en viktig årsak til suksessen utbyggingen av kulturkvartalet «Stormen», i forlengelse av byens hovedgate mot havna.

Stormen kulturhus i Bodø til artikkel om Larvik
Stormen kulturhus i Bodø (Foto: Ernst Furuhatt via Stormen.no)

Kulturkvartalet, som består av konserthus, teater, bibliotek og litteraturhus, trekker mennesker til sentrum på dag- og kveldstid og har bidratt til en markant vekst i sentrumshandelen. Dette til tross for at Bodø i likhet med Larvik har et sentrum som må konkurrere med et stort kjøpesenter utenfor bykjernen.

Utbyggerstyrt byutvikling

Kulturkvartalet i Bodø illustrerer hvilke muligheter som ligger i kulturhus som en motor for byutvikling, men det illustrer også skillet mellom kulturhus som bygges opp inne i en etablert bystruktur, strategisk lokalisert langs en akse gjennom byen med andre sentrale sentrumsfunksjoner, og kulturhus som bygges like mye som en katalysator for områdeutvikling i transformasjonsområder.

For å lykkes med det sistnevnte kreves det en helhetlig byplan, for å legge ut de brikkene som allerede var på plass i Bodø. Og her møter vi et av hovedutfordringene i norsk planlegging. I Norge legges all vekt på å finne den beste lokaliseringen for disse prestisjebyggene, mens man tar for gitt at de funksjonenes attraksjonsverdi blir så sterk at det ikke er behov for å styre utviklingen av arealene rundt, selv om dette kanskje er det viktigste premisset for å lykkes.

Tilbake i Larvik noen uker senere går jeg fra kulturhuset Bølgen mot byens jernbanestasjon. Jeg går ikke langs en levende promenade full av liv og folk, men langs en betongsokkel, forhøyet ytterliggere av en barhekk for å tydeliggjøre skillet mellom offentlig rom og private hager. I Larvik er man i ferd med å utnytte Larviks aller beste utviklingsområder til å bygge opp det mest antiurbane miljøet man kan forestille seg. Her har ikke kommunen tatt seg bryet med å aktivt planlegge, men heller fulgt opp den moderne norske plantradisjonen. Som Mikael Godø beskriver den norske byplanleggingen i artikkelen «det er vanskelig å lage by»:

«… feilene er åpenbare. Tilsynelatende har man flikket litt på utbyggernes planer, holdt seg for nesen, lukket øynene og håpet på det beste.»

Sanden brygge kompletterer utviklingen av Larviks sjøside, med sine monofunksjonelle øyer. Mens jeg litt forhastet tar runden rundt leilighetskomplekset, merker jeg at jeg ikke føler meg velkommen. Et eldre ektepar på vei med bilen ned i parkeringskjelleren sender meg noen mindre vennlige blikk før de forsvinner under bakken. Og det er fullt forståelig, for dette er virkelig ikke noe å ta bilder av. For hvem er det som har interesse av å ta bilder av deres boligblokker? For dette er deres «øy», ikke min eller resten av byens befolkning.

Larvik illustrer et eksempel på flere feil begått, men ikke alt håp er ute. Det er fremdeles arealer igjen å utvikle, som kan rette opp mye av det som er feil i dag, og med nye intercity vil tilgjengeligheten til byens sjøside styrkes. Inntil videre forblir imidlertid Larvik byen man besøker når man skal ta danskebåten.


Én kommentar til «Larvik, den ikke-funksjonelle byen»

  • 4. juni 2019 kl 16:42
    Permalink

    Takk for teksten. Det er trist at steder som Larvik ikke bruker planlegging mer aktivt for å skape en levende by. Jeg tror Larviker et sted som har mange av forutsetningene for å bli et svært attraktivt område, men det kreves at man utvikler byen med omhu. Jeg tror området som gjør seg avhengig av bilen vil komme til å angre på dette i en fremtid med knappere ressurser. 

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *